ran på narvesen?

Åkei, på oppfordring fra min å så kjære venn Sigrund skal jeg skrive et innlegg om en særdeles fryktingytende opplevelse jeg hadde for ca. 2 dager siden (noenlunde redigert, overdrevet og slightly out of order).
Det hele begynnte med en ikke helt uvanlig dag på mitt yndlings sted i hele verden, Narvesen, location: togstasjonen, bryne norway. Jeg hadde hatt besøk av både den ene og den andre og den tredje og var i temmelig godt humør da jeg tenkte at "yess, alt er klabert, jeg er ahead of schedule, dette kommer til å gå glatt".
Så feil kan man ta... det vet man nå...
Som de fleste av dere som har vært innom på narvesen de siste 2 dagene har kanskje lagt merke til at vi har fått pizza. Noe jeg så klart også var veldig lykkelig for, da jeg- som så mange ganger før - hadde glemt nistemat. Pølsene vi har på narvesen er særdeles ekle, synes jeg (i'm the only one alså! så bare dropp by og kjøp ei (he-hey, det rimer til og med! kan det bli bedre?))
Glad og fornøyd som jeg var, hadde jeg vasket litt i butikken, fyllt i bruskapet, telt opp ny kasse - alt var klar til neste dag, det var bare oppgjøret igjen. Jeg tok oppgjøret som en vind, med ikke så alt for masse i differanse, og tastet koden.
STOR BOMMERT!
Hvem i sitt rette sinn kan finne på å trykke koden FØR de har skrudd av alle strømbryterne? Joa, det er meg det. Idet jeg skrudde av strømmen i butikken begynner pizza ovnen å ule. "oj" tenker jeg "er det normalt da?". Jeg kaster et raskt blikk på alarmen, 50,49,48,47... "har god tid" tenker jeg, og går ut for å sjekke hva som skjer. Ingen bryter å skru av, ingenting. Etter et par 3 sekund slutter den å ule og jeg går ut. Men bare for å være sikker står jeg utenfor å lytter litt og pokker ta meg, den går av igjen! Litt smågretten går jeg inn i butikken og inn på kontoret for å slå av alarmen, men til min store foskrekkelse ser jeg at nedtellingen har kommet lengre enn jeg trodde. 3,2,1 sto det, jeg trykker alarmen så fort jeg kunne men til liten nytte. jeg tenke "ååååå, shit...shit SHIT!" Før jeg fikk samlet tankene hørte jeg en litt rar lyd, det var en illevarslende lyd, den lød noe sånn som "buuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuu" ikke så altfor høyt. Jeg kunne høre hjernen knake, den jobbet på overdrive, men ikke særlig lenge for plutselig skiftet alarmen lyd, til en enda voldsommere "BÆÆÆÆBUUUUUBÆÆÆÆBU UUUU-uuuuuu-UUUUU-uuuuu BÆÆÆÆÆÆÆ BUUUU etc etc. Du kan tro jeg kvapp, for å si det sånn. Jeg sprang ut med et passe panisk uttrykk i ansiktet og sto uten for og prøvde febrilsk å få tak i noen som kunne hjelpe. Først ringte jeg til sjefen, han svarte IKKE!!! "nei vel, bajs på deg!" tenkte jeg og ringte Anne Linn i stedet, hun svarte ikke heller. Jeg blir mer og mer hysterisk og de utrykkene de forbi passerende sendte meg var rare og utolkbare. Det hele var VELDI flaut. Jeg er sikker på at den hersens alarmen kunne høres på månen! Jeg hadde en person igjen jeg kunne rineg - alternativet etter denne var Cecilie, og vel, jeg hadde ikke akkuratt lysst til å ringe henne, no offence min hjerte venn. Jeg ringte, og der svarte det i andre enden!! "ALARMEN HAR GÅÅÅÅÅTT" sier jeg med den største sinnsro jeg kunne makte, jeg må innrømme at det hørtes mer ut som "UULILILIFFDODÅÅÅÅ" Stillhet. "Er det alarmen jeg hører nå?" spør Helga, som min kollega heter. "JA, FOR FILLEN" sier jeg. "Ta det heeelt med ro, det har skjedd meg også, om et par minutt ringer telefonen og en mann vil gi deg en kode som du skal trykke". "Men hva hvis de ikke ringer da?". "nei da kommer politiet da, anntar jeg hehehehe". "Dette er IKKE morsomt" sier jeg og springer inn i butikken igjen. Jeg holder meg så hardt for ørene at det kjennes ut som om hjernemassen snart kommer til å sploppe ut som en well overdue kvise. Jeg finner telefonen og springer ut igjen. 1 minutt går, 2, 3 ingenting skjer (bare in mind that ett minutt føltes mer som to-tre timer). Ingenting skjer. Jeg trykker på telefonen "phone out of reach" står det på skjermen. [øhlll] sier jeg og rekker tunge til telefonen akkurat i tide til at et ektepar på 60 ser det. De øker farten så godt de kan for de vil bort fra den smågalne jenta som står utenfor en butikk som alarmen har gått i, tvilholder på en telefon som mest sannsynlig er stjålen og som kanskje er bevæpnet og vil ta pensjonen deres. Igjen ringer jeg til Helga og sier "ingen har riiiiingt" "nei det var drit" er det beste hun kommer opp med. "gå inn og prøv og trykk på den knappen som er sånn og gjør det og det". Jeg gjør som jeg blir fortalt og til min store, store, STORE lettelse blir det stille. Jeg må gni meg litt i ørene for å være sikker på at det ikke bare er meg som har mistet hørselen helt. Så plutselig ringer telefonen og en man sier "ja hallo ja, jeg kan se at du har litt problemer med alarmen din i kveld kan jeg se, jaaada, men nå er den av da? jaokei, ja det var bra, okei, håper du ikke fikk skrekken hohoho" og legger på. Nå er jeg skjelven som et pinnedyr i sterk orkan og tiden mellom denne telefonsamtalen og da jeg våknet i sengen neste morgen er litt blurry. Men jeg klarte saktens å roe meg ned til slutt... Jeg synes at alt i alt var jeg veldig heltemodig (hvis vi ser bort fra at jeg noen ganger får tilbakefall hvis jeg hører høye lyder, som lyden av sommerfugl vinger... summingen av en bie... blomster som åpner seg om morgenen...

Ett litt rotete- og had-to-be-there- har-ikkje-sove-så-masse-i-nått-så-forgive-my-typoes- innlegg

(Fv.)Bjørnar, Tove, Malin, Cecilie, Stig Asle, Eimund, Egil, Helena og Alan.
Originally uploaded by Cecilie&Helena.

Så var enda en fortreffelig ferie på randen av dens eksitens. Den gled vakkert inn til slutt-streken med en super finale sammen tilbrakt med slekt og gode venner i den vakre naturen av "Grysjhell gård" (wow, kan eg bli poet or what!!)

After a - I would say - less exciting stay for our good pal, Alan, we decided to go see my family just outside of Helleland, as we did last year, and probably will do again next time he (avec?) comes to visit.
The weather forecast had said rain all week but once again our blessed weather gods prooved us wrong and gave us beautiful sunshine instead. We went swimming and Alan, being an englishman, enjoyed the scenery with a fishing-pole at hand. After swimming we played a game of volleyball (totally won that round, by the way!) and shared a trey of waffles before we headed home.

PS: I must say -if you ever read this, Alan (you bloody well better, i'm writing in english just for you!!)- I felt rather guilty that we dragged you around Stavanger all day shopping hand bags and shoes and other necessities when we had promised you to take you to the old town. But, in my own defence - and i'm sure that my female "fanskare" will agree - time travels far faster than it should when we're shopping. So, again, I'm really really really sorry!! But hey, at least you got to try shrimps.... right?....right?

Anyway, back to the point and yes, my dearest readers, there is a point... no there isn't... seldome is, but what i wanted to say was that we will try our best to save up some money and come over to England in october! Err... Aaaaye ;)
C ya!

musematte, blodpropp og nervøsne kjærester

Etter å ha lest på min nye blogger kontakts blogg og siden scrollet ned min ser jeg nå at det er på tide med et litt mer lettlest bloggerinnlegg fra min side. Jeg innser også at sommerferie faktisk har innvirkning på meg, jeg blir kjedelig og sakling! å huff å huff. Problemet er bare det at det er så vanskelig å finne ut hva man skal blogge om.

Jeg kan jo skrive litt om alle de rare menneskene som rasser inn og ut på jobb (les: denbloggenhuskerikkehvadenhetermenhandelomnyjobbpåNarevesen) Det finnes så utroglig mange typer og karakterer at dere vil aldri tro det, og det får meg virkelig til å innse at hvis alle disse skrullene her bor på lille Bryne, tenk hvor stor verden faktisk er!

De kan egentlig deles opp i grupper. Det finnes de som spiller på automatene, de som spiller på automatene og ser ut som folk som spiller på automatene, de som er sent ute og som blir varme av treige og søvnige ekspeditriser, de (gamle) som har god tid og som innerst inne liker og se at de bak dem i køen som har dårlig tid blir varme av de som har god tid og nyter det, de unge som spør hva hver enseste lille snope ting i hele den lille kiosken koster og - mine favoritter - de som skal kjøpe røyk/pornoblad men er for små og guttene som skal kjøpe tamponger til kjæresten/ kondomer.

La meg begynne med de (guttene) som skal kjøpe tamponger og kondomer. Jeg ler høyt inni meg hver gang jeg ser dem komme, fordi det er så obvious hva de skal kjøpe. La oss gi vår musematte-kjøpene venn et navn, la oss kalle ham Karl.
I det Karl går ut av bilen (etter å ha sittet en god stund i bilen og mannet seg opp) ser han ut til å være on the top of the world. Han skyter brystet frem og skjuler den nervøsne skjelvingen prisgivende bra, vinker nonchalant til tilfeldige foorbipasserende og setter opp sin beste John Travolta mine. Han tar seg til og med tid til å stoppe for å gni på en flekk på panseret på den ny-shina BMW'en sin. Men, idet han begynner å gå er det akkuratt som å se luften gå sakte ut av en ballong. Han kikker seg nervøst rundt - men prøver fortsatt å virke cool - for å forsikre seg om at de ikke ser noen andre jenter/gutter/venner/bekjente/levende vesner i det hele tatt i nærmeste omkrets. I det han skal åpne døra er Karl så nervøs at hendene sklir av håndtaket som som en vanndråpe ville sklidd av den brand newe skinnjakken hans. Han må stryke seg gjennom håret og gjennta stille for seg selv "kom ann! dette går bra! vær litt mann nå, dama trenger deg, når dama trenger blodpropp er det ditt annsvar å skaffe det til henne. Er det ikke ille nok å håndtere PMS'en hennes kanskje? Og nå vil du heller snu og innrømme at du ikke var mann nok til å kjøpe det hun trenger? Heller møte Hutula enn å kjøpe tampisser? Nei nå får'u gi ræ". Han lukker øynene, drar pusten og prøver å holde fokusen på målet. Det blikket han kommer med idet han ser at det er ei JENTE som står i kassen er ubeskrivelig. Det ser ut som om han har fått vite at foreldrene hans har skiftet ut Joppe, hans kjære 15 år gamle hamster, 4 ganger siden han fikk ham. Etter dette har Karl, stakkar, ryggrad som en manet og hjerne som ei flyndre. Alt håp om å gå ut derfra med litt verdighet er forduftet som dugg for solen. Raskt rasker han sammen en masse greier han egentlig ikke trenger og står lenge og ser på manne-bladene før han prøver å si hva han vil ha. Men strupen til Karl, stakkar, er snurpet sammen til ei rosin og det blir bare en hås harke lyd ut av det hele.
"Hæ?" sier jeg, en anelse høyere enn strengt tatt nødvendig.
"E-en *kremt* O.B takk" sier Karl og krymper seg idet han ser en jente flokk med fjortisser entre sjappa.
"Åååja," sier jeg så forståelig jeg bare "en O.B ja, trodde du sa rote jeg :P" og legger til "vil du ha en pose på det?"
Etter han har mistet alle småmyntene utover gulvet grunnet unaturlig høy nervøsitets-sjelving kaster han en 100 lapp på meg, skriker behold resten og springer så fort han kan ut døra og inn i bilen med wonderbaum og terninger i speilet.

- Hva skal man blogge om i dag da?
- Boredome igjen?
- Neh...
- Men hva da da?
- Vet ikke...
- hm, du var ikke til stor hjelp...
- nei, jeg er deg, så right back at ya
- jaja...
- Hei, du så skyene i kveld?
- ja, de var levende i kveld
- m-m, vakkert.
- men du?
- Ja?
- Dette ble gørr...
- Ja...

På tur til Tyskland

Natt til tirsdag kom jeg hjem fra Tyskland, hvor jeg hadde vært i en uke, ca.
Mandag 24 juli troppet alle deltagerne fra Bryne i Youth Exchange programmet opp på Kiwi klokken 0400 -tror jeg det var - for å ta taxi til sola flyplass. På tross av at klokken var grytilig var de fleste opplagte og klar for enda en uke med skøy, og det var ikke mangel på høye forventninger. Vi hadde en mellomlanding i København før vi ankom Dusseldorf flyplass og tok først et tog til Huskerikkehvadethet og siden byttet tog til Voerde. Det var mellom dette byttet at noen - skal ikke gå næremre inn på hvem - glemte håndbagasjen - som selvføgelig inneholdt alle pengene, passet, mp3 spilleren og ikke minst boka - på toget. Toget stoppet i Voerde hvor alle de tyske deltagerne mottok oss og vi slo følge til rådhuset ("Rathause" :P) for å spise middag med ordføreren (som faktisk ikk ekunn enegelsk og som måtte bruke vår alles kjære Helmut, som heller ikke er så stødig i engelsk, som tolk) Slovakree og Engelskmennene ankom senere på dagen.
Uka var kort, men veldig lang, så jeg skal ikke skrive om alt vi gjorde, dessuten så var selskapet far better enn programmet i år, så for å oppsummere: Det var den beste uka jeg har hatt siden i fjor og jeg annbefaler sterkt at alle dere som er mellom 15 og 18 år å søke om å få bli med neste år, da turen går enten til Slovakia eller England