engla å di

Når samtalen stopper opp i frankrike sier frnakemennene "un ange passe". Er ikke det eventyrlig/magisk/romantisk/fint? Det skal jeg også begynne å si. Hver gang det blir stilt skal jeg si "åh, en engel gikk forbi!!"

When I think more than I want to think
Do things I never should do
I drink much more that I ought to drink
Because it brings me back you...

rettslæretime

Da var det rettslære igjen og som et krampeaktig alternativ til å gjøre rettslære oppgaver, slik som læreren sa, så har jeg derfor bestemt meg for å skrive ett rykende ferskt blogginnlegg i stedet for. Men… hvordan skal hun kunne klare dét uten at læreren ser at hun er inn e på noe annet enn det hun skal, tenker du kanskje! Hahaaaaa det skal jeg si deg, ja deg SKAL jeg si deg, jeg skrier det simpeltent bare på Word og læreren vil tro at jeg skriver at lengre innlegg om årsakssammenhenger, ansvarsgrunnlag og økonomiske tap når jeg i sannhet bare skriver masse tøys og tull! Ja, du KAN få lov å si det! Kom ann! Jeg vet!! Eg e geniaaaal!!!

La meg få dele denne agonyen min gode makker Cecilie – som forresten ikke mer en én halvmeter unna og gjør akkurat det samme som meg, bare hun ikke skriver noe blogginnlegg men en e-post – og meg må gå gjennom 3 økter i uken. Et ord, Norges lover… need i say more? Virkelig? Må jeg det? Sukk, ja okei, o du evige streber. Vi kommer inn i klasserommet, som på en ekstra dårlig dag er et gammelt klasserom fra forrige århundre, med dårlig ventilasjon og akustikk akkurat som opera huset i Sydney. Vi setter oss ned og venter litt til læreren kommer. Læreren er en god mann og kan det han underviser i. Han forteller oss en vits og to og slår seg godt på låret av sine egne vittigheter, mange av oss flirer med. Så blir læreren seriøs, setter seg ned på stolen og slenger på transperant etter transperant på overheaden, Dette kaller han multimedia. Det hele er så gørr at det rett og slett blir litt underholdende. Men ikke så mye. På en bedre dag ser vi til vår fornøyelse at vi skal være i rom 07 eller 118, de såkalte datarommene. Da hiver vi knyttnevene i været og sier Yessssss… Det betyr; nytt blogginnlegg for noen av oss, kremt, hint hint hint hint CECILIE!!!! HINT SEIE EG!!!! H-I-N-T for fillarten!!!, meldinger fra/til gode venner i fremmede land, surfing på russ.no m.m. Det er først etter timen er ferdig skyldfølelsen kommer for at vi ikke har fått med oss et eneste ord av det læreren sa.

Daddy-O

skann0034
Originally uploaded by Cecilie&Helena.

Husker du da du var liten? Da var far den store helten og verdens sterkeste mann. Det er ikke sikkert du trenger å huske tilbake til da heller, for du syns det fremdeles? Hehe, ja, jeg vet, det gjør jeg også. Jeg tror det er ett slags innstink vi mennesker har, du må liksom ha en pappa for å ha trygghetsfølelse. Jeg vet at hvis jeg noen gang havner i sånn seriøs kan-ikke-forlate-huset-p.g.a-alle-torbedoene-som-vil-ta-meg-med-på-en-kjøretur trøbbel så kan jeg bare ringe til far så kommer han til å ordne alt sammen. Min far er den sterkeste i verden. Min far er bedre enn din far.
Nei?
Joda.
Jo, sier jeg!
Hæ?
Din far er murer og kan støype min far?!
Pøh!
Bring it on, min far setter bare eletrisk sjokk i din far!
Din far har tapt allerede.
Jeg vant denne diskusjonen!!
Hysj!

Da jeg var liten og fikk spørsmålet om hvem jeg skulle gifte meg med var svaret alltid "Far så klart!". Det er ikke akkurat de drømmene jeg har nå lenger - slapp helt av - men jeg vet helt sikkert at min fremtidige mann må være litt som ham.

Ikke alle har fedre, og det er veldig trist. Eller, alle har jo en far da, så klart, men ikke alle kjenner faren sin, eller har mistet ham. Og det er veldig trist. Det er vanskelig å finne noe å si til dem som har mistet fedrene sine. Men det er jo ikke sikkert at vi alltid må si noe, og sjangsen er stor for at hvis vi sier noe så har de hørt tusen ganger før. Jeg tror kanskje det beste ville vært å bare si at "jeg er lei meg"... Men hva hjelper det egentlig? Jeg er lei meg? so what? de er jo leie seg de også, mye mer en det jeg er! Kanskje har de kommet over sorgen nå. Eller, jeg mener, man kommer nok aldri over noe sånt, men at de har liksom kommet to peace with it, på en måte. Jeg tenker enda på Elin jeg. Og Jan Arve, selv om jeg ikke kjente ham så veldig godt. Så jeg kan bare forestille meg hvordan det må være å miste en mor eller en far. Det er ingen som vet hvorfor slike ting skjer. Og du kan ikke egentlig si at det er noens feil - med mindre det faktisk er det. Men det er menneskelig å måtte ha noen å skylde på, kanskje det er fordi kroppen trenger noe den kan fokusere på i stedet for all smerten. Og sinne er lettere å takle enn sorg... Ikke vet jeg...Men det hjelper å be om forståelse, om for ikke annet så bare for å klarne litt opp i tankene.

Dette ble veldig ta-en-titt-inn-i-Helenas-overcluttered-by-thoughts-hode... Tanker kan være til bry. Hverdagen hadde vært så mye lettere å takle uten alle tankene.

Johannes 14, 27