Julekveld i skogen

Det var julekveld i skogen fjernt fra verdens ståk og larm

lå en rødmalt liten stue heller fattigslig og arm

Og i stuen som var dekket av den hvite julesnø,

der lå gamlemor og gomlet på sitt siste stykke brød.

Gjennom sprukne frosne ruter tittet julestjerner inn

på de salte juletårer på den gamle gamles kinn

og ved gruen der det ulmet i den siste tyriflis

satt han gamlefar og drømte om en fordums julegris

bare armod var å spore på de gamles julebord.

All den julemat de eide var en muggen fleskesvor

Og i taket glødet lampen som en myklerisk rubin

der den brente deres siste dråper juleparafin

Alt som hørtes denne julekveld av julelyd og låt

var de gamles såre julehulk samt julesukk og gråt.

Over skogen ruget freden, kun en dompapp satt og svor

i et julenek som viste seg å vere fra i fjor.

Da med ett av domme bjellers klang blir julefreden brutt

De blir dommere og dommere men tier så til slutt

Og på stien opp til stuen høres glade juletrinn

Derpå dunker det på døren, det er noen som vil inn

Men det var nok ikke julenissen slik en skulle tro

Der i døren full av juleøl og julestemning sto

en person i pels, Amerika-koffert, briller og sigar

samt en juleklump i halsen mens han hvisket Mor og Far!

Det var eldstesønn i huset og familiens sorte får

Han som ingen hadde hørt fra på fir' og tyve år

Men nå sto han der og julesang en julemelodi

mens han åpnet julekofferten med julegaver i

Det var et juletre med julelys og julegrøt med fett

Og de gamle åt og koste seg og gråt en juleskvett

Og før omtalte juletårer silte gang på gang

da de begge to fikk nye sett med tenner i presang

Stillhet senket seg i stuen brutt av julerap og stønn

fra de juleglade gamle og den julesendte sønn

Men da fram på julebordet sattes juledram og røyk

gjorde gamlemor et hallingkasts6aring; sengehalmen føyk

Dog mens julenatten senker seg med trolldom og mystikk

over juleglede, julestas og juleromantikk

lar vi julesangen slutte, for de gamles julekveld

ble jo nettopp slik de ventet:

Det ble jul allikevel!

~Astow Ericson/Otto Nilsen~

til ettertanke..

Jeg klarer ikke lage speilegg til meg selv, for idet jeg står å steiker det tenker jeg på hva det ville vært tilsvarende som, hvis det var et menneskelig ubefruktet egg jeg steikte...

:(

You gotta let your soul shine

Autumn

Du har brukt formiddagen/ dagen på å gjøre lekser i den iskalde leiligheten din. Ute er det krystallklart å når du går ut for å sjekke posten kjenner du den friske rene høstluften og lukten av sne som ligger og lurer et sted bak alle månedene som kommer til å gå før den faktisk bestemmer seg for å falle. (Det var for øvrig ikke noe ikke noe post i dag heller og du begynner å lure på hva man egentlig skal med postkasse når den eneste posten du får er gratisavis/ gratisreklame fra misjonshuset og regninger fra alle andre). Så kommer plutselig, med et stikk, på det søte brevet du fikk av vennen din for mange måneder siden, da det enda var varmt og lunt ute, og tenker "huff, nå må jeg virkelig snart få sent et brev til henne".

Nå ligger bladene, som da var lysende grønne, som

flammende orange, røde og gule flak på bakken, og selv om du allerede har limt inn hundrevis av dem i bøkene dine og vinduskarmen din er dekket med høstblader klarer du ikke dy deg og plukker opp enda et ekstra fint blad fra bakken. Når du lukter på det kjenner du den rå jordaktige lukten som minner deg om da du var liten og hvilte deg i løvhaugene du nettopp hadde rakt sammen. Det så alltid mye mykere ut på TV, konkluderer du, men slår deg til ro med at di sikkert hadde mye mer løv å rake. Du husker hvordan himmelen så ut da og at du hadde på deg den dumme lua som alltid sklei ned i øynene dine. "Lurer på hvor den lua er hen nå?" sier du til noone in particular. Den gangen var alt så anderledes. Fint anderledes. Det er når du tenker sånne ting at du vet at du har hatt en fin oppvekst.

Du går inn og tenker på da du lekte "boksen av" med alle de andre barna i nabolaget. Søsteren din var med, og det var det beste med hele leken. Det pleide å være på denne tiden av året, i november. Det var ikke lenger blader på busker og trær til å gjemme seg bak, men hele poenget med leken var å bruke mørket som kom snikende i 5 tiden som ly. Du husker spenningen du følte da den som "haddan" sto rett over deg og lyttet uten å se deg. Du prøvte å la være å puste men du klarte det ikke så du måtte puste ut så stille du kunne og syntes det var rart at den som sto og lyttet ikke hørte deg, det var jo så stille i verden.

Og så husker du da du og vennen din pleide å gå hjem fra skolen i sammen. Dere hadde på dere store dresser for å holde varmen og hun leide sykkelen sin mens hun fant på de finurligste sanger og dikt. Av og til var sangene dedisert til deg og da var det ekstra morsomt. Hvem finner vel på ord som Banana-shigge-Lai-Lai, utenom henne? Eller lager en sang om det som faktisk fenger? Jeg kjenner ingen andre enn henne som kan det, jeg. Hadde hun vært en superhelt ville hennes alter ego vært "Schala, supersangdikter som gjemmer seg bak en blomstrete kjole, rød leppestift og kule, rare platåsko."

Når du har ledd litt av tanken på "Schala" i rare klær tenker du på den dagen, for ganske nøyaktig 2 år da det blåste ute, var kaldt og regnet og du var kompisen din og spiste bakte grønsaker. Dere var egentlig 3, men da dere kom til filmen og armkroken til kompisen din var plutselig forvirrende varm og trygg var det nesten som den 3 personen bare forsvant litt. Det var rart at vi lå i sofaen sammen og hvilte hodene våre mot hverandre. Når jeg tenker på dette kiler det i magen min og jeg sender kjæresten min en "jeg tenker på deg" melding.

Og alt er bare bra.

~ Everyone must take time to sit and watch the leaves turn. ~

~Elizabeth Lawrence~