Google søk navnet ditt med er etter, f.eks "Helena er" og trykk på bilder.
Skriv deretter ned de ti første søkene som kommer opp ^^



- At the age of 80, Helena was said by some accounts to have been placed in charge of a mission to gather Christian relics, by her son Emperor Constantine I, who had recently declared Rome as a Christian city.

- Helena er min kjæreste

- Helena er kjent for sin litt spesielle klesstil

- helena er sko snillingur í þessu (hahahahohohohihihi hæ? WHAT did you call me??)

- Helena er kanskje ikke av de aller mest kjente greske popartistene....

- Helena er født i Danmar i 1958

- Helena er en jente som ikke er helt fornøyd med livet hun lever på sirkuset drevet av sin mor og far.

- Helena er Number One

- Helena er blevet træt, og putter sig op ad Mathilde.

- Helena er besatt av mat

mitt øyeblikk av selvinnsikt..

Først en takk til Trini som - som en meget iherdig blogger - så opplysende informerte meg om her forleden, at det nok var en stund siden jeg sist postet en blogg. Takk.

Så til poenget; De av dere som står meg nærmest har nok fått med seg at jeg hver onsdag og torsdag kveld går på mattekurs for å forbedre min klamrende ståkaraktér fra en 2 til en 3 eller bedre. Det ser for øyeblikket meget lyst ut da jeg nå nettopp fikk vite at jeg har 4 i snittkarakter første termin. Hurra! Det som slår meg, however, er at det simpelthen må være et gudesendt mirakel siden jeg senest i dag tok megselv i en minor innvendig eksplosjon av kaos, hysteri, forvirring og trang til å praksisere mine godt skjulte emo tendenser. Det hadde seg nemlig slik at vi for øyeblikket har om rette linjer, Y= ax+b og grafer. Vi startet med en rask gjennomgang av det vi gikk gjennom før juleferien...

1. sett opp grafen og finn ut hvor mye hvert tall på X og Y aksen skal stige med, såkalte stigningstall - obviously.
2. sett inn linjen i grafen. Øk med a for hver 1X.

For det nakne øyet kan dette virke veldig lett. For eksempel hvis Y= 2+4 skal starte på 4 på y aksen og øke med to for hver gang. Dette er jo greit nok men, så kommer spørsmålet fra læreren. Hva da når Y=2,7+(-3)? Det er her mitt øyeblikk av selvinnsikt kommer. Jeg sitter der på pulten min. Midterste rekke 3 pulten fra tavlen. Kjenner frustrasjonen komme idet læreren ser granskende ut i rommet med øyne som ser rett gjennom en. Øyne som ser på deg med èn gang at du ikke har det fjerneste clue om hva svaret er.

Tankene raser. Går fortløpende gjennom spørsmål som; det var det jeg visste at det ikke var så lett som jeg trodde! Tenk om jeg hadde fått dette på en prøve! hæh? tenk så dramatisk det ville blitt! Jeg kunne sitte der å risikere å stryke på en prøve nå som jeg ligger SÅ godt ann til 4! nei vet du HVA det er for galt! NÅ har det simpelthen gått for langt! Hvordan kan han forvente at vi, VI, som liksom gikk her fordi de fleste av oss strøyk eller fikk 2 på videregående liksom skal klare å tenke oss til hvordan en graf med negativt tall liksom skal gå? hva? nei vettu hva. dette holder jeg meg for god for asså, dette gidder jeg ikke en gang. Det er rett og slett formye forlangt av en! jeg synes alle her burde reise seg i høylytt protest, rope av hjertens lyst, ja, synge så det ljomer i veggene at Djupedal Shmjupedal, bare prøv å finn ut hvordan rumpegrafen din skal gå sjæl!!!" jaha, det er det nok ikke BARE jeg som tenker heller! utdanningsminister du likosm... bleieminister is more like it! jeg stikker asså....

Alt dette rekker jeg å tenke før læreren sier med den største selvfølge "neimen da gå den nedover såklart.."

Hvah? *