Daddy-O

skann0034
Originally uploaded by Cecilie&Helena.

Husker du da du var liten? Da var far den store helten og verdens sterkeste mann. Det er ikke sikkert du trenger å huske tilbake til da heller, for du syns det fremdeles? Hehe, ja, jeg vet, det gjør jeg også. Jeg tror det er ett slags innstink vi mennesker har, du må liksom ha en pappa for å ha trygghetsfølelse. Jeg vet at hvis jeg noen gang havner i sånn seriøs kan-ikke-forlate-huset-p.g.a-alle-torbedoene-som-vil-ta-meg-med-på-en-kjøretur trøbbel så kan jeg bare ringe til far så kommer han til å ordne alt sammen. Min far er den sterkeste i verden. Min far er bedre enn din far.
Nei?
Joda.
Jo, sier jeg!
Hæ?
Din far er murer og kan støype min far?!
Pøh!
Bring it on, min far setter bare eletrisk sjokk i din far!
Din far har tapt allerede.
Jeg vant denne diskusjonen!!
Hysj!

Da jeg var liten og fikk spørsmålet om hvem jeg skulle gifte meg med var svaret alltid "Far så klart!". Det er ikke akkurat de drømmene jeg har nå lenger - slapp helt av - men jeg vet helt sikkert at min fremtidige mann må være litt som ham.

Ikke alle har fedre, og det er veldig trist. Eller, alle har jo en far da, så klart, men ikke alle kjenner faren sin, eller har mistet ham. Og det er veldig trist. Det er vanskelig å finne noe å si til dem som har mistet fedrene sine. Men det er jo ikke sikkert at vi alltid må si noe, og sjangsen er stor for at hvis vi sier noe så har de hørt tusen ganger før. Jeg tror kanskje det beste ville vært å bare si at "jeg er lei meg"... Men hva hjelper det egentlig? Jeg er lei meg? so what? de er jo leie seg de også, mye mer en det jeg er! Kanskje har de kommet over sorgen nå. Eller, jeg mener, man kommer nok aldri over noe sånt, men at de har liksom kommet to peace with it, på en måte. Jeg tenker enda på Elin jeg. Og Jan Arve, selv om jeg ikke kjente ham så veldig godt. Så jeg kan bare forestille meg hvordan det må være å miste en mor eller en far. Det er ingen som vet hvorfor slike ting skjer. Og du kan ikke egentlig si at det er noens feil - med mindre det faktisk er det. Men det er menneskelig å måtte ha noen å skylde på, kanskje det er fordi kroppen trenger noe den kan fokusere på i stedet for all smerten. Og sinne er lettere å takle enn sorg... Ikke vet jeg...Men det hjelper å be om forståelse, om for ikke annet så bare for å klarne litt opp i tankene.

Dette ble veldig ta-en-titt-inn-i-Helenas-overcluttered-by-thoughts-hode... Tanker kan være til bry. Hverdagen hadde vært så mye lettere å takle uten alle tankene.

Johannes 14, 27