Et lengre innlegg om Metaphysics, a branch of philosophy dealing with the ultimate nature of reality.

Hva er ekte, hva er ikke? Hva finnes hva er illusjon? Hva er sannheten og hva er intet
annet en falske fakta basert på utviklingen av menneskers overtro og antakelser over mange hundre år som har blitt til en del av vår idé av sannhet? Platon, en mann som ble født i år 427 f.kr, en såkalt filosof. Han var elev av Sokrates og grunnlegger av både datidens og nåtidens akademi. Han var 29 år gammel da hans mester og den eldste mannen i Roma, måtte tømme giftbegeret.
Hvis jeg skal beskrive Platon for deg slik jeg forestiller meg ham så må jeg si at han nok var en mann med massevis av søvnproblemer grunnet overdreven grubling om de store spørsmål i livet. Vi har nok alle ligget våkne mang en natt og fundert over spørsmål som "Er jeg virkelig" og "hva om alt dette bare er en liten brøkdel av en annen verden, hva om vi er som små fisk i en kjempes akvarium". Vel, Platon hadde de samme spørsmålene. Og det han etter hvert slo seg til ro med var "Det finnes 2 verdener: Den ene, sanseverden og den andre, idéverdenen. Sanseverdenen er den som er minst pålitelig, det er den som, ja, som vi sanser. Vi kan se katten Peder, vi vet at katten Peder er der fordi vi kan kjenne at den stryker seg mellom beina dine, føle den varme myke pelsen, høre purringen dens og lukte den rene pelsen (den femte sansen er smak, men jeg klarte ikke finne ut hvordan man kunne smake katt på en ikke grotesk måte..) men Peder vil ikke være der for evig. Og hva er det som bestemmer ”the term” KATT? Dette vil du, forhåpentligvis få svar på litt senere, men først…
I Jostein Gaarders ”Sofies Verden” forklares den langt mer innviklede Idéverdenen på en lett måte. Det starter med at Gaarder spør Sofie; ”Hvordan kan det ha seg at en baker kan lage 50 like pepperkakemenn?” og ”Har alle den samme fornuften, både menn og kvinner?”
Når jeg sier ”Katten min, Peder” Vil dere alle nesten helt bombesikkert få se et bilde av katten min i deres egne hoder. Noen forestiller seg katten min med oransje striper, noen ser en tykk svart katt mens andre ser en liten spjæl tynn katt. Kanskje har noen sett katten min da den var kattunge og får derfor det bilde i hodet sitt, men katten min har jo vokst seg stor siden det, og ser derfor ikkje lenger slik ut.
Men, på en måte er alle like fordet. Alle ser en katt, en katt med 4 bein, lang hale og værhår. Alle har den samme ”formen” katt. For fornuften vår sier at en katt har fire bein, værhår og en lang hale, og fornuften er lik for alle. ”Fornuft er det motsatte av synsing og sansing”.
Sansene hører til sanseverdenen – som er omtrentlig eller ufullkommen. Ingenting er, alt bare oppstår og forgår. Fornuften hører til idéverdenen, fornuften er evig og universiell fordi den uttaler seg om evige og universielle forhold, en katt vil ha fire bein, værehår og lang hale i all evighet, men sansene våre er upålitelige fordi de uttaler seg om ting som stadig er i forandring, Katten min vil ikke være liten kattunge for evig. Som Gaarder så fint sa det i boken sin:

”Om det vi sanser kan vi bare ha usikre
oppfatninger. Men om det vi innser med
fornuften, kan vi oppnå sikker viten.
Vinkelsummen i en trekant er 180˚i all
evighet. Slik vil også ideen hest ha 4 ben
å stå på selv om alle hestene i sanseverd ble halte”

Vi kan peke på ”en katt”, men ikke på ”katt” generelt, (generelt er nøkkelordet her folks!). Og det er her Platon kommer med forslag om Idéverdenen. Bakeren klarer lage 50 like pepperkakemenn selvsagt fordi han har brukt den samme formen på alle. Men, hvis du ser nøye på pepperkakemennene vil du se at ingen av de 50 er helt like. Noen mangler kanskje litt av en arm, noen har fått bulker i seg og noen er tykkere en andre, men, allikevel, alle har samme form, når vi har sett alle disse 50 pepperkakemennene kan vi lage oss et bilde på hvordan denne formen ser ut, og vi kommer frem til at denne formen selvsagt må være atskillig mer perfekt en disse gyselige kopiene, fordi den har alle detaljene på plass.
Platon mener at alt her i sanseverdenen er som pepperkakemennene, fordi vi er i evig forandring (en filosof er på evig jakt etter det evige og uforanderlige) Vi blir født som barn, blir voksne, gamle og dør. Men selv om vi hele tiden forandres og hele tiden går mot det mer skrøpelige er vi fremdeles menneske - og ideen menneske er evig og uforanderlig - men vi er som de skrøpelige kopiene til den evige og uforanderlige pepperkakeformen.
Platon konkluderte da med å si at i Idéverdenen holder alle formene til. Formen menneske som er atskillig mer perfekt enn oss, formen hest som er atskillig mer perfekt enn sansehesten, formen katt som er atskillig mer perfekt en Peder. Vi er som skygger av formene. For å bedre forklare dette hadde Platon noen han kalte hulelignelsen.

Forestill deg noen mennesker som sitter i en hule, de har sittet slik med ansiktet vendt mot huleveggen hele livet, og de er lenket på hender og føtter så de har aldri klart å snudd seg. Bak dem er det en stor murvegg, og bak denne murveggen går det en masse mennesker, bak denne veggen igjen er det et skult bål som gjør at menneskenes skygger dannes på huleveggen. Disse skyggene er de eneste hulemenneskene kan se, og de tror derfor at det er dette som er sannheten. Men en dag klarer et av hulemenneskene å bryte seg løs fra lenkene og han rømmer ut av grotten. Når han har kommet seg ut blir han først blendet av det strålende lyset fra solen men når øynene hans har blitt vandt med lyset ser han de klare konturene til menneskene han kun så skyggene til nede i grotten. Nå ser han farger, klarer former, 3D og detaljer. Han blir overlykkelig over dette nye han har oppdaget og innser at man ikke kan stole på noe av det man ser, for selv om det er det man har sett fra barnsben av og det er det de voksne lærer oss kan det godt være at det ikke er edt som er sannheten. Han innser at man må stiller seg utenforstående og ha et åpent sinn og kontemplere alle muligheter, uavhengig av hvor bisarre og usannsynlige de måtte være. Så kommer han på de stakkars folkene som fremdeles sitter lenket nede i grotten og som tror at de makabre skyggene er det eneste som finnes. Han bestemmer seg for å gå tilbake til grotten for å opplyse de andre om det han har sett. Han vender nesen hjemover og tenker på hvordan han skal lande denne utrolige nyheten han har. Han kommer frem til grotten sin og samler alle som bor der i en stor sirkel rundt seg selv og begynner å fortelle om farger, detaljer, klær, sol, trær og alt det andre han har sett. De andre huleboerne blir sinte på ham fordi han ”forteller løgner”. Skal han liksom bare få komme her og sier at alt de har lært, og det de kan SE med sine egne øyne ikke er sant? De blir så sinte på ham når han ikke vil gi seg at det ender opp med at de slår ham i hjel.


Så, la meg presisere igjen: Idéverdenen er en verden ingen her i sanseverdenen kan se. Vi er alle skygger av formene der oppe hvor alt er perfekt og konturene, detaljene, fargene og lyset er enormt mange ganger skarpere og klarere enn det de er her nede. Kanskje et annet ord for idéverdenen rett og slett er paradis?