ran på narvesen?

Åkei, på oppfordring fra min å så kjære venn Sigrund skal jeg skrive et innlegg om en særdeles fryktingytende opplevelse jeg hadde for ca. 2 dager siden (noenlunde redigert, overdrevet og slightly out of order).
Det hele begynnte med en ikke helt uvanlig dag på mitt yndlings sted i hele verden, Narvesen, location: togstasjonen, bryne norway. Jeg hadde hatt besøk av både den ene og den andre og den tredje og var i temmelig godt humør da jeg tenkte at "yess, alt er klabert, jeg er ahead of schedule, dette kommer til å gå glatt".
Så feil kan man ta... det vet man nå...
Som de fleste av dere som har vært innom på narvesen de siste 2 dagene har kanskje lagt merke til at vi har fått pizza. Noe jeg så klart også var veldig lykkelig for, da jeg- som så mange ganger før - hadde glemt nistemat. Pølsene vi har på narvesen er særdeles ekle, synes jeg (i'm the only one alså! så bare dropp by og kjøp ei (he-hey, det rimer til og med! kan det bli bedre?))
Glad og fornøyd som jeg var, hadde jeg vasket litt i butikken, fyllt i bruskapet, telt opp ny kasse - alt var klar til neste dag, det var bare oppgjøret igjen. Jeg tok oppgjøret som en vind, med ikke så alt for masse i differanse, og tastet koden.
STOR BOMMERT!
Hvem i sitt rette sinn kan finne på å trykke koden FØR de har skrudd av alle strømbryterne? Joa, det er meg det. Idet jeg skrudde av strømmen i butikken begynner pizza ovnen å ule. "oj" tenker jeg "er det normalt da?". Jeg kaster et raskt blikk på alarmen, 50,49,48,47... "har god tid" tenker jeg, og går ut for å sjekke hva som skjer. Ingen bryter å skru av, ingenting. Etter et par 3 sekund slutter den å ule og jeg går ut. Men bare for å være sikker står jeg utenfor å lytter litt og pokker ta meg, den går av igjen! Litt smågretten går jeg inn i butikken og inn på kontoret for å slå av alarmen, men til min store foskrekkelse ser jeg at nedtellingen har kommet lengre enn jeg trodde. 3,2,1 sto det, jeg trykker alarmen så fort jeg kunne men til liten nytte. jeg tenke "ååååå, shit...shit SHIT!" Før jeg fikk samlet tankene hørte jeg en litt rar lyd, det var en illevarslende lyd, den lød noe sånn som "buuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuu" ikke så altfor høyt. Jeg kunne høre hjernen knake, den jobbet på overdrive, men ikke særlig lenge for plutselig skiftet alarmen lyd, til en enda voldsommere "BÆÆÆÆBUUUUUBÆÆÆÆBU UUUU-uuuuuu-UUUUU-uuuuu BÆÆÆÆÆÆÆ BUUUU etc etc. Du kan tro jeg kvapp, for å si det sånn. Jeg sprang ut med et passe panisk uttrykk i ansiktet og sto uten for og prøvde febrilsk å få tak i noen som kunne hjelpe. Først ringte jeg til sjefen, han svarte IKKE!!! "nei vel, bajs på deg!" tenkte jeg og ringte Anne Linn i stedet, hun svarte ikke heller. Jeg blir mer og mer hysterisk og de utrykkene de forbi passerende sendte meg var rare og utolkbare. Det hele var VELDI flaut. Jeg er sikker på at den hersens alarmen kunne høres på månen! Jeg hadde en person igjen jeg kunne rineg - alternativet etter denne var Cecilie, og vel, jeg hadde ikke akkuratt lysst til å ringe henne, no offence min hjerte venn. Jeg ringte, og der svarte det i andre enden!! "ALARMEN HAR GÅÅÅÅÅTT" sier jeg med den største sinnsro jeg kunne makte, jeg må innrømme at det hørtes mer ut som "UULILILIFFDODÅÅÅÅ" Stillhet. "Er det alarmen jeg hører nå?" spør Helga, som min kollega heter. "JA, FOR FILLEN" sier jeg. "Ta det heeelt med ro, det har skjedd meg også, om et par minutt ringer telefonen og en mann vil gi deg en kode som du skal trykke". "Men hva hvis de ikke ringer da?". "nei da kommer politiet da, anntar jeg hehehehe". "Dette er IKKE morsomt" sier jeg og springer inn i butikken igjen. Jeg holder meg så hardt for ørene at det kjennes ut som om hjernemassen snart kommer til å sploppe ut som en well overdue kvise. Jeg finner telefonen og springer ut igjen. 1 minutt går, 2, 3 ingenting skjer (bare in mind that ett minutt føltes mer som to-tre timer). Ingenting skjer. Jeg trykker på telefonen "phone out of reach" står det på skjermen. [øhlll] sier jeg og rekker tunge til telefonen akkurat i tide til at et ektepar på 60 ser det. De øker farten så godt de kan for de vil bort fra den smågalne jenta som står utenfor en butikk som alarmen har gått i, tvilholder på en telefon som mest sannsynlig er stjålen og som kanskje er bevæpnet og vil ta pensjonen deres. Igjen ringer jeg til Helga og sier "ingen har riiiiingt" "nei det var drit" er det beste hun kommer opp med. "gå inn og prøv og trykk på den knappen som er sånn og gjør det og det". Jeg gjør som jeg blir fortalt og til min store, store, STORE lettelse blir det stille. Jeg må gni meg litt i ørene for å være sikker på at det ikke bare er meg som har mistet hørselen helt. Så plutselig ringer telefonen og en man sier "ja hallo ja, jeg kan se at du har litt problemer med alarmen din i kveld kan jeg se, jaaada, men nå er den av da? jaokei, ja det var bra, okei, håper du ikke fikk skrekken hohoho" og legger på. Nå er jeg skjelven som et pinnedyr i sterk orkan og tiden mellom denne telefonsamtalen og da jeg våknet i sengen neste morgen er litt blurry. Men jeg klarte saktens å roe meg ned til slutt... Jeg synes at alt i alt var jeg veldig heltemodig (hvis vi ser bort fra at jeg noen ganger får tilbakefall hvis jeg hører høye lyder, som lyden av sommerfugl vinger... summingen av en bie... blomster som åpner seg om morgenen...