Easy like sunday morning... bare det er lørdag.

Sånne morgener som dette liker jeg. Bare sitte å slappe av, uten noe lyd i ørene, uten en bekymring å tenke på, hvertfall ingen jeg vil tenke på akkurat nå. Sitte her i pjamasen å fryse på føttene og ønske at min kjære var her å kunne varme dem. Er ikke det tegnet på at en er lykkelig? Men det er ofte sånn at når du begynner å tenke over ting som dette, og nyte at du har det godt at alle de stresende tankene næremer seg. SK fremføringen på mandag, jobb klokka 3, lekser å gjøre ferdig, ansvar å holde... ja, de kommer lett de stressende tankene... Hvorfor skal det være så vanskelig å chille? stresse helt ned, ikke tenke på noe annet enn bare å være? Hvorfor kan ikke vi, som lever i denne fredelige, gode og rike delen av verden, være fri for stress og bekymringer? Jeg vet at hvis jeg måler mine problemer med et lite barn i slummen i Thailand kommer jeg til å komme ekstremt dårlig utav det! Men det er, som min gode og contemplating venn, Cecilie, sier; hvorfor skal vi gå å undertrykke våre vonde følelser og problemer bare fordi vi vet at barn i Thailand, Afrika og Brasil ikke har hverken foreldre, mat, vann eller klær? Fordi de står i fare for å bli voldtatt, drept eller slått akkurat i dette øyeblikk? Så klart er det synd på dem! såklart har de det vondere enn oss, vondere enn vi noen gang kan forestille oss - de fleste av oss hvertfall - men det er vel ikke noen grunn til at vi ikke skal kunne ha det vondt, vi også? våre problemer er også gjeldene, våre problemer er også tunge å dra på. Du skal ikke være flau av å fortelle hvordan du egentlig har det selv om du nettopp har hørt noen andre sitte å fortelle om at de ble slått, mishandlet eller værre ting då de ble små, eller faktisk enda bli det! Hvis du går å tenker over noe som tynger har du like mye rett til å klage og søke og trøst sympati hos noen som alle andre har det! ikke sant?