Et lite uhell

Et hjertens sukk. Nå har jeg, som Karin så elegenat sa det "klart å fucka opp siå mi igjen". Alle linkene mine har på en eller annen grunn havnet helt nederst på siden min :( Hvordan jeg klarte det?? tssssk d'e så lætt!! så lett at jeg ikke en gang vet hvordan jeg klarte det. Dette er en trist dag. Eller, den er jo egentlig ganske bra da, sånn hvis du ser bort fra at det hviler en slags forbandelse over bloggene mine (hvis du vet hvordan man fikser det igjen, vær så snill å si ifra, I begg you!!) Når man snakker om forbandelser så har jeg en mistanke om at det hviler opp til flere forbandelser over meg, ja det gjør jeg faktisk. Noen vil kanskje kalle det uflaks men det er vel egentlig det samme. For å nevne én (de fleste av dere har sikkert hørt denne historien før, men det er et så godt eksempel at jeg bare må skrive den ned) Vi var i kjerka andre eller første påskedag - vi var der på tiden tror jeg, men det var ikke så god plass så vi satte oss på siden av to middelaldrene koner, mange av dere vil kanskje allerede nå tenke "å-åo, ikke et særlig smart trekk" men som den litt distré personen jeg er merket jeg meg ikke noe særlig mer med det. Uansett, presten sa masse ting og etter en stund skulle vi synge - jeg tror det var - Go Down Moses. Jeg tenkte "jess, den sangen er jo litt bra da" forsangerne begynte å synge og vi skulle følge etter på verset og i refrenget skulle alle synge i lag. Vel, den første setningen i verset kom "When Egypt was in Israel's land" jeg skulle til å opne kjeften for å synge da damen ved min side brøt ut i sin egen oprah/gospel versjon av det hele. Jeg stokk litt men tenkte ikke egentlig så mye mer over det, da slike ting alltid skjer med meg når vi er i kirken (les:forbandelse). Men, da vi kom til Refrenget, "Go down Moses way down in egypts land..." - de fleste av dere har hørt den og vet at den går ganske høyt så dere kan tenke dere hvor fornøyd sopranen ved siden av meg ble, det mildt sagt ljomet gjennom kirken. Nei okei da, ikke akkrurat ljomet, men det var ikke langt i fra. Beklagelig nok klarte jeg ikke holde meg for å le, jeg tror hun merket det også (det er egentlig vanskelig og ikke merke at alle på benken din sitter å rister av latter) så hun kom litt utav det på det siste verset men tok seg fint opp igjen på refrenget helt i slutten. Jeg føler meg sikker på at slike ting har hendt med mange av dere og at jeg har deres medfølelse...